Toppstøt!

14. – 15. juli: Kibo Hut (4700 m.o.h) – Uhuru Peak (5895 m.o.h) – Horombo Camp (3700 m.o.h)

Dagens etappe: 18 km

Etter en tidlig middag kl. 17.30 gikk vi i teltene for å pakke sekken og forhåpentligvis klare å sove litt før vi skulle begynne på den hardeste etappen; Toppstøtet og erobringen av Afrikas høyeste topp.

Rett før vi skulle bli vekket kl. 23.00 blir jeg vár at Tony allerede er våken. Han ber meg høre på pusten hans. Dette er ikke bra! Når han puster ut høres det ut som «bruspulver» som knatrer og freser, han er lett blå på leppene og vi skjønner begge at han ikke kan gå videre oppover.  Etter å ha sjekket O2 nivået i blodet hans får vi bekreftet mistanken. 42% i O2 er forferdelig lavt. Han har fått lunge ødem og må ned fra fjellet igjen. Jo før jo heller. Han får følge av Wasiri, den ene av våre 3 guider samt 2 bærere. Vi andre setter litt motløse kursen i motsatt retning. Oppover.

DSC02002
Alpine start. Klokken er 00.28.

Det er tungt å gå. Fra første meter kjennes beina som bly og vi må gå sakte, så uendelig sakte. Jeg fryser når vi står stille og får ikke varmen når vi går. Klokken ble nesten 00.30 før vi kom oss av gårde. Vi er nesten en time bak planen. Det er svart natt, ispedd stjernedryss, men vi ser dem ikke. Vi ser ned. Ned på stien, ned på støvlene til personen foran. Det drypper fra nesene våre. Ingen av oss har ork til å ta frem papir. Det er uansett ingen som ser oss i mørket.

På 5000 meter kaster Tonje opp og har dundrende hodepine. Hun vil så veldig gjerne videre, men kroppen vil ikke. Høydesyken har rammet henne også.  Hun må snu. Det er det eneste forsvarlige å gjøre. Det føles så forferdelig urettferdig! Det blir bestemt at Christian tar følge med henne ned igjen. Guiden August blir med dem der de forsvinner bak oss i mørket.

Videre mot toppen går nå kun Ann-Kristin, Herman, Emilie og jeg. Med oss har vi Donovan og kokken Makosi, populært kalt «the stomach engineer» –  som da viser seg også å være en ufattelig sprek guide.

Det er den tøffeste natten i mitt liv. Jeg må sette meg ned flere ganger for å klare å puste. Jeg hiver etter pusten, trekker luft ut i de ytterste krokene av lungene mine. Jeg har aldri pustet så dypt og inderlig i hele mitt liv. Enda kjennes det ikke ut som nok. Når jeg ser opp mot Gilmans point virker det ikke som om kanten kommer nærmere i det hele tatt. Det er uendelig langt og uendelig tungt. Jeg aner ikke hvor lenge vi har gått når Donovan trøstende sier til meg «This is the hardest part. This time of day is the thoughest for everyone. The sun will be up in an hour». En time kan jeg klare. Jeg må holde ut til sola kommer.

DSC02007

I det sola tittet over horisonten døde hodelykten min. Det var noe symbolsk over det hele. Og når sola kom BLE alt litt lettere.

DSC02009
Donovan er den eneste som klarer å smile på dette tidspunktet
DSC02011
Utsikten mot Mawenzi

Jeg lurer på om jeg klarte å komme med noen oppmuntrende ord til Emilie og Herman sånn rett før toppen. Jeg er ikke sikker. Kanskje ble de bare tenkt inne i hodet mitt. Jeg var så sliten. Jeg husker ikke, men jeg håper.

DSC02013

Når vi nærmet oss Gilmans Point hørte vi hoing fra toppen. Noen heiet på oss! Og i det vi tippet over kanten ble vi møtt av 2 meksikanere som akkurat var ferdige med tur nr 2 på 15 timer! Vi fikk varme smil, high fives og gratulasjoner. For en følelse! At det var vel 2 timer til Uhuru Peak fra Gilmans point var det ingen av oss som da tenkte på.

DSC02029.JPG

Vi fikk oss en liten hvil og jeg forsøkte å tvinge i meg en energibar, men den var stivfrossen. Å gå å suge på den for å tine den virket ikke så fristende. De som har forsøkt vet at det gjør det litt vrient å puste når man tiner mat i munnen – og her er pusten viktigere enn mat. Det ble litt varm te i stedet. Det hjalp. Kanskje har jeg engelske aner. Har man engelske gener hjelper jo te mot det meste.

 

DSC02022
Etter en hvil ble det lettere å smile

Turen videre gikk langs kraterkanten via Stella Point.

DSC02030
Uhuru Peak kan sees i sola i det fjerne
DSC02041
Stella point til høyre i bildet. Menneskene som kommer opp fra venstre går Whiskey ruta.

Rett etter Stella point måtte vi stoppe for å ta på oss stegjern. Det har visstnok ikke vært så mye snø på toppen på 40 år!

 

DSC02049
Relativt kaldt på toppen

Vi går og vi går. Hvert skritt er tungt, selv med sola oppe. Når jeg kommer opp på den siste høyden og kan se skiltet som markerer toppen tenker jeg at det er nok. Jeg trenger ikke gå helt bort. Dette holder. Men jeg gjør det allikevel. Jeg kunne ikke gi meg så nærme.

DSC02055
Herman med Uhuru Peak i det fjerne

Etter 8,5 time på tur i stummende mørke, gjennom pustebesvær og totalt utenfor komfortsonen har jeg nådd toppen av Afrika. Et mål er nådd. Klokken er 09.00 den 15. juli 2018.

DSC02060
Så heldig jeg er som får dele dette med Herman!
DSC02084
The super-duper team!

Jeg er så stolt av meg selv. Jeg er så uendelig stolt av Herman og Emilie som har kjempet seg opp hit. Jeg griner en liten skvett av glede og stolthet – og ikke minst utmattelse.

DSC02093
Team KavliBakken på toppen av Afrika
DSC02069
Ann-Kristin er den drevne av oss og den som taklet dette best av alle. Super woman!

Etter en kort pause på toppen skal vi ned igjen. Det vil heldigvis ikke ta like lang tid ned som opp.

 

Herman og jeg er nede kl. 12.15 etter en effektiv nedfart skliene på hælene i grusen vi få timer tidligere hadde mast oss opp.

DSC02115
Sand-sliding er gøy!

Emilie og Ann-Kristin brukte henholdsvis 1 time og 1,5 time lenger ned på grunn av vonde knær og tær.

Vel nede i Kibu Camp fikk vi høre at Tonje og Christian hadde gått videre ned til Horombo camp på 3700. Hvor Tony var visste vi ikke. Null mobildekning i fjellet.

Etter en liten hvil og litt mat (for de som klarte å tvinge seg til å spise), måtte vi gå videre. Vi skulle tilbringe natten i Horombo camp, 9 km unna. For å nå denne campen fulgte vi Coca-Cola/Marangu ruta ned.

DSC02116
Ut på tur, aldri sur – bare litt slitne – og veldig, veldig møkkete
DSC02118
Det ER lettere å gå nedover enn oppover

Turen nedover ble en lang og litt ensformig marsj over en iskald åpen slette kalt The Saddle.

 

Heldigvis var det kun en liten oppoverbakke (her surna vi alle sammen). Resten av turen var flatt eller skrått nedover.

DSC02131
Herman og jeg i et felt med Giant Senecio trær 

Da vi endelig så campen må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk.

DSC02135
Teltene våre kan skimtes helt nederst i campen

Vi ble møtt med varme gratulasjoner av Tonje og Christian. Tonje hadde heldigvis blitt bedre så fort de kom seg ned fra høyden. Tony var blitt sendt videre ned og satt alene på lodgen og følte seg ensom og venneløs, men var bortsett fra det, heldigvis bedre og ved relativt godt mot.

Denne natten sov jeg som et barn fra jeg nærmest besvimte i teltet til jeg ble vekket med kaffe dagen etter. Ingen do-turer i løpet av natten. Ingen steiner under liggeunderlaget som plaget meg, ingenting. Bare dyp, rolig og utmattet søvn.

Asanta sana!

…….

Reisen er enda ikke over – for siste kapittelet i denne historien – følg med!

 

Andre innlegg i Kili-serien: 

Avreise Afrika

Reise, kaffe og en dusj i friluft

Vi er i gang!

Siste etappe, bursdag og fest

2 tanker om “Toppstøt!”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..