SignaTur Tafjordfjella sommeren 2022

Minst én gang i livet bør du unne deg en SignaTUR. SignaTUR er en samling av Norges ypperste langturer – nøye utvalgt, kvalitetssikret og varmt anbefalt av DNT. Rutene er skiltet og går langs Turistforeningens T- merkede stier. (DNT/Ut.no)

  1. SignaTur Tafjordfjella
  2. Persongalleriet
  3. Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)
  4. Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)
  5. Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)
  6. Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)
  7. Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)
  8. Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)
  9. Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)
  10. En SignaTur er over
  11. Skal hilse fra fjellet

SignaTur Tafjordfjella

«Midt i mellom to av vestlandets største turistattraksjoner, Trollstigen og Geiranger, ligger Tafjordfjella, et fjellområde med et rikt stinett i fantastisk natur, med landskap som vi kjenner igjen både fra østlandet og vestlandet . Denne turen tar deg med gjennom hele dette fjellområdet, der de fire siste dagene går i Reinheimen nasjonalpark.» (Ut.no)

Jeg hadde fått los og fikk overtalt to familiemedlemmer og tre gode venner til å dele turen med meg. Dette er vår SignaTur.

(Signatur Tafjordjella er lagt opp i motsatt retning av det vi valgte å gå; fra Grønningsæter til Grotli. Vi gikk, av praktiske årsaker, motsatt vei og det gjorde så absolutt ikke turen dårligere. )

Persongalleriet

De to første etappene var vi fire friske turgåere.

Tonje, Tony, Heidi og Herman

Fra Reindalseter til Pyttbua var vi seks.

Christian, Ann-Kristin, Tonje, Heidi, Herman og bak kameraet, Tony

Etappe 1: Grotli til Danskehytta (12,3 km)

Det ble en tung start på turen. Vi startet fra Grotli i regn. Til lunsjen vi inntok ved Kjæringtjønne fikk vi 10 minutter sol. Takk og lov! Derfra gikk det stort sett bare oppover (om enn slakt) og vi gikk i regn, og sludd. Halvparten av turen gikk også i våt snø. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at denne turen av mitt forslag. Er det lov å klage da?

Den siste kneika opp mot Danskehytta var drøy. Det var tett tåke og jeg var mildt sagt umotivert. Våt på beina var jeg også. De unge voksne spratt i forveien og gravde frem de nedsnødde vardene.

Men til slutt kom vi jo frem. Det gamle trikset med å sette en fot foran den andre funket også denne gangen. og Danskehytta dukket frem fra tåka.

Sikringsbua er den første vi kommer til. Hovedhytta midt i bildet.

Danskehytta ligger på 1450 moh. Og det snødde da vi nådde frem. Jeg var utslitt. Første dagen. Flott.

Godt å ha en trygg sønneskulder å hvile seg på

Vi fikk hytta helt for oss selv. Herman fikk fyrt opp i vedovnen, alt det våte tøyet ble hengt til tørk, vi laget mat fra hyttas rikholdige matbod, fikk en klunk rødvin i glasset, fikk igjen varmen i ekstremitetene og så var alt helt nydelig. Igjen.

Etappe 2: Danskehytta til Reindalseter (13,5 km)

Turen fra Danskehytta gikk fra snødekt høyfjell og 1 plussgrad til frodig skog ved Reindalsetra. Vi var tørre, relativt uthvilt (selv om min Garmin mente jeg burde restituere i 3,5 dager til) og klare for en ny dag i fjellet.

Fra hytta går det nedover til vi passerer dammen på Viksvatnet.

Her tok Herman en utfordring for en hundrings og en øl. Galskap! Den observante leser vil også se at han kan gå på vannet. Visste jeg det ikke!

Derfra går det oppover og, for det meste, i bart lende! Over det høyeste partiet går vi på fint og fast fjell og har flott utsikt. Varmen uteblir og lunsjen blir inntatt i rekordfart for å unngå neglsprett.

Ned mot Reindalseter er det bratt, men det er fint å gå nedover mot den frodige Reindalen, kjenne varmen komme og tenke på den kalde cideren som venter i hytteveggen på den betjente hytta. Og ikke minst 3-retters middag. Servert!

Reindalseter skimtes til høyre for Tonje og ventre for vannet

Her møter vi også Ann-Kristin og Christian. Christian sørger for et bilde der vi alle fire er med.

De fire musketeer har overlevd enda en etappe! (fotograf: Christian)

Etappe 3: Reindaseter til Veltdalshytta via Fieldfarehytta (13,6 km)

Denne etappen er, etter min mening, den aller vakreste på turen vår. Dagen starter i vakker, gammel furuskog, hvor «Gammelfurua» er datert til å være 1000 år!

Alle ut på tur
Gammelfurua er IKKE den som er rett bak meg

Gjennom Reindalen går vi i frodig, grønt terreng. Små vann, myrer, mose, lav furuskog og gjennom tåka kan vi skimte høye fjellvegger. Det er så vakkert!

Videre oppover dalen bratter det til. Vi går i stupbratte fjellsider og ser ned i den ville dalen. Det renner bekker og fosser fra alle fjellvegger, tåken ligger lavt. Dette er en skjult perle!

Når vi tipper over kanten og kommer inn i Veltdalen er det som om vi kommer inn i en ny verden. Det golde landskapet er fasinerende formet av is, snø og vann gjennom millioner av år.

Her var det Tonje sin tur til å isbade! Hun pustet og svømte imponerende rolig. Hetta ble tatt av i respekt.

Det har skjedd mye i Veltdalen. Her finner man et museum etter kraftutbygginga på 1920-tallet, og ikke minst er det her den ikoniske Fieldfarehytta befinner seg. De fire musketeer tok selvfølgelig turen innom.

Denne bittelille hytta er en tro kopi av skjulestedet Lingekarene Joacim Rønneberg, Olav Aarsæther og Birger Strømsheim brukte i 1944-45. Du kan lese mer om «operasjon Fieldfare» her.

Fra Fieldfare hytta til Veldalshytta er det ikke lange biten. Tonje og Herman hadde sett at det var veldig kort dersom man tok stien forbi demningen. Den var ikke så tørr nå og krevde således litt kreativ forsering.

Tony hadde skikkelig lyst til å bli med, men «vi» bestemte at vi litt eldre skulle ta normalveien over brua
Vi kom også frem

Etappe 4: Veltdalshytta til Pyttbua (11,8 km)

Været og temperaturen er bedre enn forventet og vi kan, en stakket stund ta av oss regnjakken.

God stemning!

Det går rett oppover fra start og vi er snart igjen på snø og i ur.

På toppen må det igjen tas på mer klær og jeg benytter anledninge til å fiske frem en kjeks fra lommen, som skal fortæres i marsj. I et uoppmerksomt øyeblikk hvor jeg er mer opptatt av kjeksen enn hvor jeg går, tråkker jeg på en steinhelle som vipper. Jeg går ugrasiøst og langflat overende i ura. Det gjør skikkelig vondt – både her og der! Resultat; blødende kne, en kraftig lårhøne med tilhørende blåmerke, og diverse andre blåmerker. Men jeg lever, ingenting er brukket og vi skal videre. Kjeksen ble liggende igjen i ura.

Vi finner oss en plass i le – og uten snø til lunsjen. Noen benytter tiden til å hvile beina litt, mens andre buldrer. Tony står, som vanlig, og spiser.

Forbi Radiovannet går vi på tørre, fine stier.

Radiovannet i bakgrunnen
Herman demonstrerer hvordan man kan overleve på høyfjellet

Ned dalen mot Pyttbua går vi på bølgende sandmorene i åpent lende. Stiene er lettgått og vi suser frem med freidig mot.

Pyttbua skimtes oppe til venstre i bildet

Pyttbua er Ålesund og Sundmøre DNT sin aller første hytte. Den ligger høyt og fritt i øvre del av Puttbudalen. Det var Ola Brøste og hans magiske hester som fraktet alle materialene inn på snøen. Hestene til Ola kunne nemlig gå på truger! Denne hytta er stor og selvbetjent. Vi fikk hele den ene delen for oss selv. Luksus!

Litt bilder fra hyttelivet må til.

Etappe 5: Pyttbua til Vakkerstølen (9,2 km)

Denne dagen skilte vi lag med våre gode venner. Tonje, Ann-Kristin og Christian skulle ta turen tilbake til Reindalseter, mens vi andre skulle fortsette SignaTuren videre til Vakkerstølen.

God tur videre! (foto: Tony Kavli)

Turen over fjellet er relativt kort, men vi var spente på hvor mye snø som fremdeles lå der – og ikke minst var vi spente på den beryktede siste bakken ned mot vannet.

Igjen var det utallige skifter av klær. Regnbukse på, så av, jakke på og så jakke av. På dette tidspunktet er vi så drillet at vi nesten ikke trenger å stoppe.

På en godværsdag skal man kunne se både vidt og bredt og ikke minst ser man de to høyeste toppene i Tafjordfjellas, Puttegga (1999) og Karitinden (1983). Vi kunne så vidt skimte dem mellom tåkedottene. Turen opp dit tar vi en annen gang.

Herman på vei nedover breen

Fra toppen ved Tungerøten gikk det radig nedover en stor bre og vi fikk raskt utsikt over den vakre Ulådalen med Ulåvannet som blinket i solgløttene.

Den fryktede snøfonna ble forsert klamrende til et tau, med hjertet i halsen og hælene godt plantet inn i snøen. Ikke min favorittaktivitet.

Defra gikk det nedover Tungegrova i bjørkeskog. Sola viste seg og det ble varmt, grønt og helt nydelig på turen videre langs vannet vi snart skulle krysse med robåt.

Vandring langs Ulåvatnet

Det liggen en båt på hver side av vannet. Tony rodde første turen over mens Herman og jeg heiet. Så måtte gutta ta hver sin båt tilbake igjen, for å legge igjen den første på startstedet, før de til slutt tok en siste tur over vannet. Puh! Jeg bar sekker mens jeg ventet.

Vakkerstøylen er et gammelt tømmerhus som er laftet ned, og satt opp her inne i 1928. Igjen var det Ola Brøste og de trugegående hestene hans som tro til.

Vakkerstøylen

Vi koste oss i solveggen ved hytta som virkelig fortjener navnet sitt.

En stund trodde vi at vi også skulle få denne hytta for oss selv, men der tok vi feil. Etterhvert veltet det på med folk. Alle rom og alle stoler ble fulle. Kjente at jeg nok foretrekker å ikke måtte holde fast i stolen for at den ikke skal bli tatt fra meg.

Etappe 6: Vakkerstøylen til Tjønnebu (15,1 km)

Denne dagen startet vi tidlig for å unngå kollisjon med 2 barnefamilier på kjøkkenet.

En fin fin morgen ved Vakkerstøylen

Turen starter gjennom bjørkeskog på smale stier. Sauene brekte og sola skinte!

Her peker Herman forventningsfullt på Grønningseter som er siste stopp, men først skal vi innom Tjønnebu.

Vi vandrer på smale stier i Ulvådalen.

Ved Børrebotthøda tar vi stien oppover i dalen som fører oss forbi Børreebotten. Her gikk vi igjen på store partier med snø og hadde noen ganske sketchy elvepasseringer på halvråtne snøbroer. Gjennom denne dalen var det også litt vanskelig å finne både varder og T-merker. En sti sjeldent gått?

Det var imidlertid ikke bare vi som fulgte DNT merkene. Det gjorde også en jerv! Veldig morsomt å se! Jervesportene gikk hele veien over til Tjønnebu – selv om den valgte en litt mer direkte rute enn oss til tider.

Spor etter menneske og Jerv

Mot turens høyeste punkt i Børrebottreset trasker vi igjen i motbakke, i snø. Jeg har ikke vært lur nok til å skifte før stigningen og er overopphetet – og igjen litt lei av å traske i snø. Det synes.

Gutta er derimot strålende fornøyde, der de spent diskutere hva som venter oss ved Illstigvannet.

Tony er spesielt fornøyd med å endelig ha tippet over til Rauma kommune. Jeg befinner meg fremdeles i Norddal.

Ved Illstigvannet var vi advart mot snøpartier som nærmest stupte rett ned i vannet og som gjorde det vanskelig å forsere. Til info betyr «illstig» vanskelig å forsere.

Det er snøpartiene midt på vannet som skal være værst

Vi tok sats og kom oss helskinnet over, men bratt var det!

Heldigvis hadde snøen smeltet noe slik at det var mulig å sparke inn gode fotspor.

Jeg var glad for å ha kommet meg over
Tony syntes dette partiet var hauset veldig opp og var ikke imponert.

Det værste med hele skråningen var millioner med fluer! Edderkoppene i røysa hadde fest, men det var mer enn nok til oss også. Uegh!

Plankekjøring herfra og frem til Tjønnebu.

Vel fremme ved Tjønnebu ble det isbading på Herman og meg. Det tok ikke mange sekundene. Brrr!

Tjønnebu er turens eneste ubetjente hytte. Hytta er «pytteliten» og ligger åpent til i et relativt goldt landskap, men har små fiskevann det vaker i på alle kanter.

På grunn av dagens tidlige start kom vi tilsvarende tidlig frem. Det ble derfor god tid til kos og hygge ved hytta

En utsikt man lett kan like

Etappe 7: Tjønnebu til Grønningsæter (7,3 km)

Etter en vindfull natt er gutta ivrige etter å komme seg av sted. Vel har det vært fint med hytte til hytte-tur men nå er vi så nærme mål at vi nærmest kan lukte bilen.

Det legges av gårde i et forrykende tempo!

Vi gikk fra Tjønnebu med mørke skyer truende i horisonten. Som vanlig. Dagens etappe var kort og vi la ut i fint driv. Turen gikk ned den vakre Steindalen.

Det klukket i bekker og ned fjellsiden drønnet fossene mens de kastet ut hvite slør med vann. Det ble grønt, det ble varmt og sola tittet frem i det vi gikk inn i Trollstigen lanskapsvernområde. Sauene brekte, hilse blidt på oss og vi nøt sola og varmen.

Stien mellom Grønningsæter og Tjønnebue er forøvrig en del av den nye pilegrimsleden mellom Valldal og Nidaros. Det er antatt at Olav den Hellige passerte gjennom denne dalen da han rømte fra fienden i januar 1029.

En SignaTur er over

Plutselig var turen over. Mobilen fikk igjen dekning – etter 7 dager i deilig stillhet – og jeg ble minnet på både dette og hint. Jeg var ikke forberedt.

Syv dager på tur med den fineste turgjengen. Jeg har rett og slett storkost meg!

Takk for turen!

Skal hilse fra fjellet

av Jon Østeng Hov

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet - det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

Abonnere på bloggen? Legg igjen e-posten din her:

SUP o’hoi!

Om Stand Up Paddling på skjelvende bein nedover eksotiske Istra elv.

Det er Fjellfestival i Åndalsnes og mye spennende på programmet. Jeg har aldri forsøkt Stand Up Paddling (SUP) på elv før og tenkte at det kunne være gøy. Som sagt så gjort.

Heidi gjør ting hun ikke kan

Istra gikk for få dager siden over sine bredder med flomvann, men var nå litt mindre stri. Allikevel stri nok for en skjelven nybegynner.

Guidene Mads og Endre instruerer på land – og så til vanns – før det var vår tur til å komme oss utpå.

Bredden på elva var gjørmete og sleip og jeg passer meg vel for å ikke skli uelegant på baken ut i elva. I stedet krabbet jeg uelegant ut på brettet. De andre hadde heldigvis nok med sitt til å ofre meg ett blikk.

Vel utpå starter de fleste med å stå på knærne på brettet. Det er kun én deltager med som har gjort dette før og som til og med takket nei til våtdrakt. Hun og guidene står på brettet. Vi andre holder oss til lavt tyngdepunkt. Jeg kjenner kreftene i vannet og må ta skikkelig i for å klare å padle motstrøms. Og hvert tak truer med å sende meg hodestups i vannet. Spennende!

Vi skal imidlertid nedover elva og etterhvert prøver vi oss i stående. De litt yngre som deltok ble – naturligvis – skikkelig modige og tilbragte like mye tid ute i vannet som på brettet. Det ble stupt, hoppet og herjet hele elva ned.

Jeg prøver å slappe av i beina og nyte turen, men må stadig vekk ned i knestående for ikke å ufrivillig havne i elva.

Her er en stilstudie av meg som øver. Litt stiv i beina. Siste bilde holdt det på å gå skikkelig galt – til guidens fornøyelse.

Det er vakkert nedover elva. Trær og busker henger over vannkanten og skaper en jungelaktiv atmosfære. Vannet er grønt og ganske klart, men hadde vært enda klarere hadde det ikke vært for flommen noen dager før. Elva svinger seg hit og dit gjennom landskapet.

Vi må ned på knærne for å padle under veltede trær, vi må karre oss ut av buskene når vi driver for langt mot land. Noen steder strømmer det godt, mens andre steder duver vi på nesten stille vann. Det er flere av oss som får assosiasjoner til både Amasonas og Overfloden. Den først litt mer ekstotisk enn den siste.

Utsikt inn Isterdalen mot Trollstigen og Bispen

Jeg klarte å padle meg 6 km nedover Istra uten å rample av brettet og må si jeg storkoste meg hele veien. Til tross for litt skjelvne bein. Dette er en tur jeg gjerne tar igjen!

SUPer hilsen fra Heidi

Dramatikk i skogen

Om aggressiv fisk, hjelpeløse fugler og en frossen venninne.

Torsdag trasket Hilde og jeg glade og fornøyde innover til mitt nye favorittsted – Stuvtjern.

Vel fremme skulle vi bade. Så langt var det hyggelig i paradis, men det skulle ikke vare. I det jeg skred ut i tjernet for å kjøle ned kroppen kjente jeg noen bite meg! Først i leggen, så i den ene foten, så i den andre og før jeg fikk kastet meg lett hylende på land fikk dette «noe» bitt meg en siste gang i leggen. Wtf! En agressiv fisk!

Rødgjellet Solabbor

Fisken viste seg å være en (avkommer av en) akvariefisk som noen idioter har satt ut i vannet; en rødgjellet solabbor – og det var ingen tvil om at den voktet gyteplassen sin. Min badeplass var nå blitt gyteplass. Ikke bra.

Min bitre fiende

Vi fikk heldigvis badet, men på et litt dårligere sted. Fisken hadde naturligvis lagt beslag på det aller fineste stedet.

Mye av kvelden gikk med til å skule stygt på fisken og håpe på at den skulle flytte seg. Det skjedde ikke.

Hilde skuler på fisken

Utpå kvelden satt vi der og småpratet og lyttet til skogens lyder da jeg ble oppmerksom på noe som sprellet i lyngen like bortenfor oss. Det var en liten fuglunge! Den var helt tydelig ikke klar for å gå ut i verden på egenhånd, og var i tillegg invadert av ekle maur. Hilde, som også tidligere har vist seg som en ekte Florence Nitingale, plukket den opp, børstet maur av den og plasserte den litt unna oss. Vi orket bare ikke sitte og se på at den skulle dø. Det var LITT ødeleggende for stemningen.

På plass i roen igjen. Intens piping. Veldig rart at vi kunne høre fugleungen så tydelig fremdeles. Ikke den nei! Rett nedenfor et tre lå det en unge til! Ikke fullt så full av maur, men like hjelpesløs. Hilde tro til igjen og flyttet den bort til søsteren/broren slik at de kunne ligge der sammen og lide. Vi kunne ikke redde dem, men vi skulle sannelig sørge for at de hadde hverandre mot slutten av det livet, som nesten ikke hadde begynt.

Natten kom og Hilde krøp inn i sitt glamping rede, mens jeg karret meg opp i hengekøyen.

Hilde er forventningsfull til natten under sitt glampingaktige myggnett

For meg forløp natten rolig. Jeg var akkurat passe varm og lå fint der og duvet under myggnettet. Jeg våknet kun én gang, ved siden av liggeunderlaget, men fikk karret meg på plass igjen uten store utfordringer. Hilde derimot var kald. Når man ligger sånn og har lette krampetrekninger av kulde, hører man også mye lettere at andre snorker. Ingen god natt for stakkars Hilde. Sommersoveposer duger ikke til noe annet enn å ta liten plass i sekken. Vi får håpe læring har funnet sted (men det kan faktisk hende det samme skjedde i fjor sommer…). Før vekkerklokken ringte var Hilde fullt påkledd i alt hun hadde av tøy og gikk hutrende rundt med ull under og dun ytterst.

Litt molefonken stemning

Inget morgenbad på henne. Jeg derimot svinset lettkledd rundt og syntes det egentlig var helt passe varmt.

Såpass oppesen var jeg at jeg til og med utfordret min fiende Solabboren og badet rett ved gyteplassen hennes.

En dramatisk natt i naturen var over. Sola skinte, tjernet lå der blankt og forlokkende, men under overlaten lurte farene i form av illsint fisk.

Hilde fikk igjen varmen i morgensola

Idyllen har slått sprekker, men vi gir ikke opp. Vi kommer tilbake – med hov.

To morgenfriske fruer i all sin prakt

…………………………

Lyst til å få innleggene mine «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Alene i sommernatten

Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.  

Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.  

Forventningsfull!

Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene! 

Stien mot målet

Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.  

Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.

Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.  

Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling

Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!  

Bading av kropp i lunkent tjern

Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.

Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!

Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet.  Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.  

Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.  

Koser meg i teltet mitt

Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.

Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.

Morgenstemning ved Stuvtjern

Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.  

Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress! 

……………………………..

Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Midtuke eventyr

En historie om hvordan en helt vanlig torsdag lett kan bli til ett lite eventyr.

Det startet med en invitasjon fra Hilde Lillian og meg; vi skal tilbringe en natt i naturen, vil du være med? Det fortsatte med et rungende «ja!» fra fire blide og sporty damer.

Forvirrende nok er dette et bilde av Hilde Marie og meg. Hilde Lillian måtte utsette avmarsjen og da stilte Hilde M. villig opp som stand-in.

Minimalt med organisering, noen pakketips i siste liten og ikke minst pakking av seks sekker senere er vi alle klare for tur.

Blide damer – til tross for motbakker

Turen går rett oppover. Sekkene er tunge, rumpemusklene får kjørt seg, pulsen stiger og svetten siler. Det er litt tungt, men det gjør godt. Vi er på tur.

På veien traff vi på en stor gjeng som deltok på DNT Asker turlag sin internasjonale torsdagstur. Opptil flere lot seg imponere av oss der vi vandret med store sekker og smil om munnen. Mer skal det ikke til for å drive oss fremover – selv om vi følte oss bittelittegrann jaget der i bakkene.

Motbakken er glemt når vårt idylliske bestemmelsessted åpenbarer seg.

Lett sommerregn gjør ingenting

Det småregner litt, men ikke nok til å senke humøret. Ved ankomst camp tar vi det viktigste først; en liten turdram. Denne gangen av typen rips.

Smørblide piker med styrkedrikk i glassene

Så er det alle kvinner i arbeid. Tarp skal opp, middag skal lages, vin skal avkjøles, ved til bålet sankes, og det skal slappes av. Alt skjer sømløst og før vi vet ordet av det er maten servert.

Hilde Lillian ankommer til jubel fra de andre damene. Vi er fulltallige og stemningen stiger enda et hakk.

Perlestemning med Hilde Lillian på plass!
Gode historier fortelles og latteren sitter løst

Da det er på tide å krype i soveposene velger én å gjøre det under tarpen, to krabber inn i ett telt og de siste tre spretter elegant opp i hver sin hengekøye.

Lise og Ann-Cathrin søker tilflukt i teltet

Natten forløper udramatisk og de fleste har kost seg i soveposene. Vi våkner til solskinn, fuglekvitter og sprudlende turvenninner.

Morgenstemning ved Vardetjern

Det er fredag, vi skal alle på jobb. Akkurat da vil alle bare bli der ved det vakre tjernet og nyte dagen, men vårt lille hverdagseventyr nærmer seg slutt. For denne gang.

Kortreist turlykke er fint. En kortreist tur på en ukedag gir hverdagslykke og føles som helg midt i uka. Denne typen tur anbefales på det sterkeste!

Kortreist turhilsen fra meg.

Blid på (is)bre

Når Hilde og jeg er på ferie sammen er det mye program. Heldigvis er vi begge veldig fornøyde med å ha det sånn. Denne dagen stod brevandring på Haugabreen, som er en lett tilgjengelig brearm i Jostedalsbreen Nasjonalpark, på programmet. Vi gledet oss stort!

Vi innser vår begrensning når det gjelder å vandre rundt på breer. Vi har ikke nok kunnskap, ergo booket vi oss inn på en guidet tur.

Først punkt på programmet var utdeling av nødvendig utstyr til de som ikke hadde det. Jeg var naturligvis selvberget på utstyrsfronten. De som kjenner meg blir nok ikke veldig overrasket.

Utdeling av utstyr

Når alle var vel utstyrt, bar turen mot Haugabreen. Vi beveget oss igjennom frodig terreng, i en vid og åpen dal ved navn Haugadalen. Det var lett å se hvordan breen har krympet i flere omganger ved de tverrgående moreneryggene vi vandret over.

Nydelig turvær
Her skimtes breen vi skal til oppe til venstre
Stien mot breen fulgte elven som renner ut under Haugabreen

Vårt første møte med breen. Man ser tydelig hvor mye breen nylig har trukket seg tilbake.

Det skues mot breen

Sele, hjelm og stegjern skal på når vi når brekanten. Vi knytes inn i tau, fester remmen til isøksen rundt håndleddet, setter raske briller på nesen og så er vi klare.

Jeg føler meg ganske så operativ

Det tar ikke lang tid før vi, med litt kiling i magen, krysser sprekker vi ikke ser bunnen på. I en pause begynner jeg å fortelle om to italienerne som falt ned i en bresprekk på Finnanbreen i Rauma i 1977 og som først ble funnet igjen19 år etter, i 1996. Det skulle jeg nok ikke gjort. To plasser bortenfor meg i tauet har en ung mann bleknet betraktelig og begynt å se litt klam ut. Jeg fortet meg å si at det jo skjer veeeldig sjelden og at vi tross at går i tau. Det gjorde ikke italienerne og så videre… Jeg kan nok jobbe littegrann med valg av underholdende historier.

Det klyves over sprekker i breen

Underveis har guiden små lynkurs i redning på bre. Vi håpet nok alle at han kunne ta seg av eventuelle redningsaksjoner.

Dette er en isskrue

Vi vandrer videre oppover brearmen. Sola skinner, snøen er merkelig skitten av smågrus, alger og diverse forurensing, men innimellom glitrer isen blå og over oss er himmelen likeså. Ingen klager.

Fargeklatter på en snor

Når vi når toppen av brefallet er det stopp. Over dette punktet er det stort, hvitt og flatt – og i følge guiden – litt kjedelig. Så da snur vi oss bare i tauet. Dette betyr at den siste skal bli første og guiden ender da som sistemann i følget. Javel – skal han som gikk rett bak meg hele veien nå lede oss trygt igjennom breen?! Det skulle han.

Utsikten fra toppen av brefallet utover dalen
Hilde er strålende fornøyd

Det gikk bra uten guide i front. Jeg var litt i tvil om jeg skulle blande meg inn et par ganger når det så ut til at han var på villspor, men klarte å styre meg. Det var han nok glad for – og vi kom oss tross alt trygt ned. Helt uten uhell.

Guiden er også fornøyd

Vel av breen var det av med alt utstyret. Turen tilbake gikk samme vei ned som vi kom opp.

Litt nede i lia møtte vi imidlertid på et en dame som hadde tråkket over. Her viste Hilde seg ekstremt handlekraftig. Hun fikk satt damen ned, hentet frem sin egen sportstape og satte uten nøling igang med teiping av damens ankel, mens resten av oss stod litt tafatt og så på, eller benyttet anledningen til å spise litt. Jeg stod der og kjente at jeg var stolt over, og også veldig glad for at denne dyktige jenta er på mitt «lag». Hilde er bra å ha med seg i kriser!

Damen fikk låne stav og stavret seg så nedover. Vi spratt lettbeint fra stein til stein og var såre fornøyde med at det neste som ventet oss var et bad i Jølstervann og en iskald cider.

Jeg takker for nok en nydelig tur!


Fugleøya Runde

Øya Runde, med sitt internasjonalt kjente fuglefjell, som også er det tredje største i Norge, ligger ytterst ute i havgapet med storhavet som nærmeste nabo. Her er det værhardt og forblåst. Det er knapt ett tre å se, men om vegetasjonen er lav er bestanden av fugler høy – og det er nettopp dem vi har kommet for å se.

Jeg har lest at det er påvist rundt 80 hekkende arter på øya og at det i alt er registrert over 230 ulike arter der! Det er ganske imponerende.

Dette stedet har stått på «bucket-listen» min siden jeg skrev særoppgave om Lundefuglen på ungdomsskolen. På tide jeg kom meg hit!

Vi startet fra Goksøyr og gikk i retning Rundebranden (294moh), som er den høyeste toppen på øya. Turen går slakt og jevnt oppover til toppen, på godt merkede stier og klopper. Vi gikk imidlertid ikke rett til topps, men tok mot venstre mot Sandshornet og Frøystolen for å få den beste utsikten til Lundefuglene.

Det blåste heftig da vi var på besøk på øya. Vi strevde til tider med å holde oss på beina i vinden, men fuglene viste oss hvordan det skulle gjøres. Som små luftakrobater seilte de, stupte og lekte seg i vinden.

Jeg tror jeg tok et par hundre bilder på turen rundt på øya. Dette er noe av dem.

Først en liten dose Lundefugl. Verdens absolutt nydeligste fugl, som alltid ser bittelitte grann trist ut.

Lykkelig på tur på Runde

Vi så også Havørn. Den var det ikke så lett å få tatt bilde av. Dette er det beste jeg fikk til.

Videre så vi Havsul og Lomvi og ganske sikkert et par til – som vi ikke var fuglekyndige nok til å identfisere.

Hekkende og flyvende Havsul

Ganske ofte er det flott med litt rufsete vær. Landskapet på Runde med havet rundt byr på vakre utsikter.

Fargene og landskapet endrer seg avhengig av været og retningen man ser. Alltid like vakkert!

På vei tilbake etter fuglekikkingen gikk vi en omvei for å se litt mer av øya.

Hilde og havet

Runde fyr ligger på Kvalneset på nordvestsiden av Runde. Fyret er nå fredet og automatisert, men ønsker man å overnatte der er det mulig. Hovehuset er nemlig en av selvbetjeningshyttene til Ålesund og Sunnmøre Turistforening. Vi gikk ikke helt ut til fyret, men beundret den værharde beliggenheten på avstand.

Runde fyr

Det går mot natt og utsikten mot havet endrer seg enda en gang.

Jeg kan bare si det så enkelt; har du ikke vært på Runde – ta turen!

To fornøyde jenter med håret til værs

Og skulle du ønske å abonnere på bloggen min er det bare å legge inn e-posten din under. Jeg kan garantere at du ikke vil oppleve å bli spammet.

Leknesnakken – en kort tur med formidabel utsikt

Min gode turvenninne og jeg skulle rekke en ferge på veien til fuglefjellet Runde, men først ble det tid til en liten topptur fra Urke.

Hilde peiler seg inn på riktig vei

Turen opp til «Leknesnakken» (529moh) begynner på fergeleiet i Urke. Fra parkeringsplassen følger man først en bilvei opp og rundt en sving før man tar av til venstre og inn på stien.

Vi følger stien mot Saksa

Denne stien er også én av flere mulige veier opp til den mer kjente toppen «Saksa» (1073 moh). Der hadde Hilde vært før og vi hadde dessuten stramt tidsskjema. Det fikk bli en annen gang.

Herfra går det raskt bratt oppover. De kan motbakker på Vestlandet.

Bratt opp på T-merkede stier

Oppover i lia er det fin sti som er relativt godt merket. Når man tar seg en pust i bakken er det heller ingenting å si på utsikten.

Hilde beundrer utsikten

Det var lagt ut kjetting på flere av de litt mer utfordrende stedene. Vi ble enige om at denne veien nok ikke var lite gøy å ta i regnvær da det noen steder var veldig sleipt.

Fint med kjetting til tider

Leknesdalen er frodig og vakker og har man har et flott utsyn mot Saksa.

Da stien svingte rundt det vi mente måtte være den siste oppstigningen mot toppen, og deretter så ut til å gå nedover i dalen igjen, ble vi litt i stuss. Er det ingen som har gått her før? Vi ga naturligvis ikke opp! Etter sjekk av kart og litt leting fant vi skilt og sti i riktig retning. Deretter gikk, kløyv og strente ivrig mot toppen. Topplosen slått på!

Vi holdt god fart i den siste bakken!

På toppen møter dette oss!

Andakt og takknemlighet og en highfive var på sin plass.

Turvenninner på toppen!

Turen ned igjen tok vi stien som alle som skal til Saksa går. Den er fint opparbeidet og ikke mulig å ta feil av.

Fint tilrettelagt sti på vei ned (eller opp alt ettersom)

På vei ned gikk vi forbi Bentebu, en gapahuk med en inspirerende og rørende historie og en utsikt som kan ta pusten fra en.

Utsikten fra Bentebu

Så bar det ned gjennom skogen og ut på veien tilbake til bilen.

Det strenes mot ferga!

Turen er på ganske nøyaktig 7 km, 529 høydemetere og vi brukte totalt 2t 48m (2 t 17 i fart).

Neste stopp Runde!

Fuktig nærtur til Store Sandungen

Det var august. Vi ville ut på tur i skogen for å henge i køyene våre. Vi ville litt unna folk. Været så lovende ut.

På parkeringsplassen åpnet himmelen seg. Vi så på hverandre og ble enige om at det kanskje var greit å sitte litt i bilen. Det kunne jo hende det gikk over.

I en pause i bygene gikk vi av sted med 20 kg tung sekk på ryggen. Det tok ikke lang tid før været tok oss igjen. Regnponcho på.

Regnponcho funker ganske bra

Vi gikk fra Solli i retning Store Sandungen der vi visste om flere fine plasser å campe. Det var det andre som gjorde også. Hver eneste åpning, odde og lysning rundt vannet var fulle av folk som hadde tenkt som oss. Forskjellen var at de alle hadde telt. Burde vi ha skjønt tegningen allerede da?

Når vi hadde gått langt og lenger enn langt (som vil si ca 6 kilometer) fant vi endelig en odde uten andre folk og satt lettet fra oss sekkene. Det duskregnet. Vi ventet med å rigge hengekøyer.

Mens Hilde disket opp med en nydelig middag forsøkte jeg å få i stand et bål. Det var lettere sagt enn gjort. Alt, absolutt alt, var vått.

Mens man jobber med å få fyr på bålet er det innafor med en liten tur-snaps.

En styrketår må til

Det gikk bedre etter hvert, men sannelig måtte dette bålet jobbes hardt med.

Vi spiste en nydelig middag i oppholdsvær, så utover vannet og nøt stillheten og den relative roen skogen gir.

Laks, ris og grønnsaker ala Hilde

Etter middag var det fremdeles opphold så vi fortet oss å rigge til køyene. Vi jobbet på og fikk dem til å henge helt perfekt. Så begynte det å regne igjen. Ikke bra. Hvordan var det med dette været igjen? Det skulle jo bare småregne litt frem til klokken åtte. Været var ikke enige med Yr.no. Vi måtte finne en plan B.

Plan B ble å klumpe oss sammen under den ene tarpen vi hadde tatt med oss. Plastposer rundt enden på soveposen som stakk utenfor tarpen og ellers stramme opp som best vi kunne. Det ble litt trangt og lavt under tarpen, men funket greit. Vi kan improvisere – og var veldig fornøyde med oss selv.

Vårt lille rede under tarpen til venstre, ubrukte hengekøyer til høyre

Det ble ingen rolig natt. Vi hadde regnet med at dyr gikk til ro om natta. Det gjør de ikke. Til alt overmål har også alle dyr i Vestmarka bjeller. Kuer bjellet, hester bjellet og sauer galopperte brekende og bjelleklingene forbi. Det regnet. Det blåste.

Besøk av sau

Tarpen blafret illtert. Hele natta. Man sover visstnok alltid litt mer enn man tror. Sies det.

Morgenen kom veldig tidlig, sola skinte og humøret var på topp.

Før frokost stod morgenbad på programmet. Etter litt overtalelse var vi begge enige om at det var en veldig god ide.

Etter badet disket jeg opp med omelett til frokosten.

Den smakte helt suverent, selv om stekepannen min ikke duger til noen ting. Bortsett fra muligens som skjeneplate. Den er lett, det skal den ha, men når absolutt alt setter seg fast er det adios fra meg. Det var siste gang den fikk være med på tur.

På vei hjemover orienterte vi oss frem til 7 Askeladden O-poster, plukket blåbær, nøt sola og gikk knappe 9 kilometer med 20 kilos sekk. Ikke værst til søndagstur å være.

Vi var begge enige om at det hadde vært en fin augustnatt i naturen – tross diverse utfordringer. Takk for turen!

Hardangervidda og Aurlandsdalen

Beretningen om en nydelig tur i vakre høstfarger fra Finse til Flåm via Geiterygghytta og Østerbø.

Vår tur startet med Bergensbanen fra Asker en grytidlig morgen i september. Turen med toget var en opplevelse i seg selv. Vi suste miljøvennlig avgårde gjennom vakker natur mens latteren runget i kupeen. Andre togreisende ble omplassert til andre vogner for å få fred. Vi levde godt med det.

Vibeke gleder seg over vakker natur – og er fremdeles bare på toget

Finse til Geiterygghytta

På Finse gikk vi av toget og tok en snartur innom nyoppussede Hotel Finse 1222. Litt for å se, mest for toalettfasilitetene. Hotellet har blitt betydelig oppgradert siden sist jeg var innom en gang på tidlig 2000-tallet. Men vi var ikke der for å se på hoteller. Vi skulle ut og vandre!

Den første etappen fra Finse til Geiterygghytta er drøye 16,5 km lang og går i høyfjellet. Turen estimeres 1 km kortere dersom man ikke tar svippturen opp på Sankt Pål (1695 moh). Det gjorde vi (vises som en liten utstikker på kartet under). Fra toppen av Sankt Pål har man utsikt til Hardangerjøkulen, Skarvheimen og Jotunheimen – på klare dager.

Vi var 13 flotte damer i vår beste alder som la ut på denne turen sammen. Marianne fra Turbobla Adventure, vår stødige og muntre guide, ledet oss trygt fra start til mål. Det var bare å dilte med. Herlig!

Ruta går i lett høyfjellsterreng på godt merkede stier. Høstfargene har begynt å vise seg og kler de sprudlende, fargerike damene som lekende lett tar seg frem i terrenget.

Godt tilrettelagte stier

Været var skiftende og ga oss alt fra sol til lett regn, men kaldt var det ikke. Heldigvis fikk vi sol når matpakken ble inntatt. Våte brødskiver er ikke godt.

På vei mot Geitrygghytta konkurrerer regnbuen med damene om å være mest fargerik. Jeg mener det ble uavgjort.

Dobbel regnbue

Geiterygghytta var målet for fredagens tur. Etter ankomst ble det tid til både lauging av kropper og litt forfriskninger i solveggen, før en nydelig 3-retters middag ble servert.

Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte

Det siste som ble avtalt kvelden før var at det skulle morgenbades klokken 08.00 neste dag. Vi var flere som angret den avgjørelsen da dagen opprant med tykk tåke og 3 grader i lufta. Men, utrolig nok – badet ble gjennomført!

Noen svømte mer rundt enn andre. Kudos til Ann-Cathrin for den minst hyperventilerende pustingen!
Håndkleinnpakkede småfrøkner piler tilbake til varmen i hytta

Etter frokost var det klart for tur! Denne dagen skulle vi gå til Aurlandsdalen turisthytte som ligger ved Østerbø. Vi hadde ca 22 km med vandring foran oss og alle gledet seg til å komme igang.

God stemning til tross for at det føltes som 0-grader
Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte via Steinbergdalshytta

Når morgentåken forsvant ble været helt perfekt. Ikke vind og passe varmt. Det var bare å gå og nyte.

Blid gjeng!

Første delen av dagen gikk i et forrykende tempo. Var vi i ferd med å gå oss i form, eller var det det kalde morgenbadet som hadde skylden? Eller kanskje pesingen fra ungdomsgjengene som gjerne ville forbi? Uansett – det gikk radig. En stund. Vi justerte oss ned utover dagen. Ingenting å stresse med, bare middagen å rekke (og helst en dusj). Vi hadde dagen foran oss.

Sånn ca halveis på etappen kommer man til Steinbergdalshytta. Her serveres det blant annet nystekte vafler. Vi var ikke vonde å be! Viktig å støtte lokalt næringsliv – etter medbrakt lunsj selvfølgelig. Sola skinte og livet smilte til heldige damer.

Steinbergdalshytta

Etter lunsj og vaffel vandret vi videre mens praten gikk livlig. Kilometer i beina legger ingen demper på humør og vandrerglede for denne gjengen! Når det begynte å røyne på for noen, brøt andre ut i kraftfull sang som løftet gjengen fremover. Tror ideen om et kor kan ha blitt født på turen.

Etter rasten på Steinbergdalshytta gikk turen videre i et spennende og variert landskap.

Stien buktet seg på stier høyt oppe i fjellsiden og foran oss hadde vi panoramautsikt over dalen og fjellene rundt.

Tid til en liten hvil i vakre omgivelser. Ann-Kristin og Vibeke nyter livet.
Blide turvenninner
Høst i fjellet

Det er noe med det å vandre sånn i fjellet; I høstfarger. I lystig lag. I stillhet. I gode samtaler. I sol og frisk, klar luft. Sammen, men allikevel alene. Det gjør noe med meg. Det gir ro, energi og lave skuldre. Det gir mersmak. Jeg går der og tenker at jeg er heldig som skal gå tur enda en dag. Men først noe kaldt å drikke, beina høyt og litt middag.

Fremme etter 8 timer og 15 minutter på tur

Østerbø til Vassbygdi gjennom Aurlandsdalen

Søndag gikk vi fra Aurlandsdalen turisthytte til Vassbygdi gjennom den mest dramatiske delene av Aurlandsdalen. Denne delen av turen er på ca 19 km.

Turen begynner relativt stillferdig, men går gjennom variert, villt og vakkert terreng. Her er det spennende historier bak hvert stedsnavn og hver lille plass vi går forbi. Aurlandsdalen har noe for alle om du så er historieinteressert, botaniker eller bare en glad vandrer.

Etter noen kilometer må man velge om man vil gå den høyereliggende stien via Bjørnstigen eller fortsette nede i dalen langs elva. Vi valgte det siste.

Veivalg å ta. Vi fortsatte rett frem.

Høsten har virkelig kommet og naturen formelig gnistret i gull, gult og orange.

Det er lite vann i elva når vi tar turen, men man ser tydelig hvordan vann gjennom tusenvis av år har herjet med naturen i denne dalen. Vi går langs juv, stryk og stupbratte fjellsider og jeg tenker at jeg må tilbake hit når snøsmeltingen er på sitt kraftigste. Det er nok en spektakulær opplevelse!

Nedover i dalen kommer vi til Vetlahelvete, den største jettegryten i Aurlandsdalen. En tur innom her er obligatorisk.

Vi spiser nistematen ved Vetlahelvete før vi går videre nedover dalen. Rundt hver sving venter en ny naturopplevelse når dalen viser seg fra en ny side.

Vi sniker oss under fjellhammeren sprengt ut for enklere ferdsel
På den gamle kløvstien er det også laget broer

Sinjarheim er en av de mange gamle gårdene og husmanssplassene vi går fordi nedover dalen. Vi ser gården på lang avstand der den klamrer seg til fjellsiden.

På vei mot Sinjarheim som så vidt kan skimtes skrått opp mot venstre over den lilla sekken

Det virker helt umulig å ha drevet med gårdsdrift i dette terrenget, men det gjorde de altså til så sent som i 1922.

På veien til Sinjarheim inntar Anita hulderpositur mens andre har hjerte i halsen
eller tar selfies

Tunet på Sinjarheim har hatt bosetning siden lenge før svartedauen og seterdrift helt frem til 1960-tallet. Det må ha vært et svare strev!

Vi derimot strever ikke. Damene spretter medbrakte bobler mens latteren runger mellom dalsidene. Livet er godt.

Likør-tempo

Etter en lang rast med inntak av både bobler og likør gikk tempoet noe ned. Det var bratte stier i ur som skulle forseres og få av oss ønsket å velte utfor kanten noe sted. Guide Marianne justerte til «likør-tempo» til alle igjen hadde hode og bein på plass.

Den siste gården vi kom til før Vassbygdi var fjellgården Almen som ligger godt beskyttet under en stor stein. Det sies at folkene som bodde her alltid snakket veldig høyt fordi de var vant til å måtte overdøve støyen fra elva som buldret forbi. Nå var elven nærmest for bekk å regne, så vi kunne snakke helt normalt.

Gården Almen

Siste del av turen gikk på fine stier som ble bredere og bredere jo nærmere vi kom Vassbygdi. Vandredelen av turen var nå over, men det var mer i vente.

I Vassbygdi ble vi hentet med buss og kjørt til 29/2 Aurland – en perle av et boutique hotell!

Her storkoste vi oss med fancy drinker, nydelig middag og helt fantastiske senger i sjarmerende rom. For en fabelaktig siste natt på reisen vår!

Stegastein, Aurland og Flåmsbanen

Etter en god natt og flott frokost ble vi kjørt til Stegastein. Her er det panoramautsikt over fjellene og den flotte Aurlandsfjorden. Turen gikk så videre innom Aurland før vi endte opp i Flåm. Flåmsbanen tok oss på den nest siste etappen frem til Myrdal stasjon før vi hoppet på Bergensbanen hjem igjen.

En helt herlig fantastisk tur er over, men jeg er sikker på at det blir flere – så det er bare å glede seg!

Hele gjengen på utsiktspunktet ved Stegastein. Foto: Turbobla Adventure

Tusen takk for en flott tur til denne herlige gjengen med damer!

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland