Alene i sommernatten

Det er juni og det var på tide at jeg gjennomførte årets «Heidi-ut-av- komfortsonen» mål; Jeg skulle overnatte ute – helt alene.  

Jeg hadde tenkt på det en stund, men ikke sagt det til noen. I siste liten fortalte jeg det til en kollega, men da lå allerede sekken pakket og klar i bilen. Jeg skulle rett fra jobb ut i skogen. Tok ikke sjansen på å dra hjemom i redsel for å feige ut.  

Forventningsfull!

Noen dager tidligere rekognoserte jeg og fant meg en fin leirplass ved Stuvtjern i Kjekstadmarka. Det er 3 km å gå fra parkeringen på Gjellebekk i lett kupert terreng. Da jeg løftet på meg den 20 kg tunge sekken og gikk innover i marka tenkte jeg ikke så mye på at jeg skulle sove alene i skogen samme natt. Det jeg var mest bekymret for, var om jeg ville finne leirplassen opptatt da jeg kom frem. Skulle jeg være alene, skulle jeg være helt alene! 

Stien mot målet

Jeg var lettet da jeg kom frem og fant odden jeg hadde sett meg ut helt øde. Puh! So far so good.  

Jeg hadde pakket med meg mitt nye telt. Spesielt innkjøpt for alene-turer. Det er kanskje urasjonelt, men det føles liksom litt tryggere med telt enn med hengekøye når jeg skal være alene. I hvert fall denne første gangen.

Jeg har kun satt opp teltet en gang før. På stuegulvet. Det tok litt tid før jeg fant ut hva som er opp og ned og hvor åpningene til teltstengene befinner seg, men jeg fikset det! Jeg var ganske glad for at det var sol og vindstille. Må nok øve litt mer før jeg gjør dette i sterk vind.  

Stolt over å ha fått opp teltet uten alt for mye trøbling

Etter rigging av leirplass i 25 graders varme ble det bading i idylliske Stuvtjern. Vannet var varmt!  

Bading av kropp i lunkent tjern

Når alt det praktiske var unna gjort og middagen spist kunne roen bare senke seg. Det var tid for å kjenne på skogens ro og lande i meg selv.

Da jeg satt der reflekterte jeg over det reale med å bære tungt mot et mål, over gleden ved mestring. Jeg fant en fin leirplass, jeg fikk satt opp teltet, jeg klarte å rigge til stolen (selv om jeg knotet ørlitegrann). Jeg får til dette! Nå kunne jeg sitte godt og kjenne på gleden over å ha blitt svett og så kunne ta en dukkert i et vakkert tjern. Så priviligert jeg er!

Ved vannkanten laget jeg meg et bittelite bål laget av bøss, kongler og litt småkvist i en hobo stove, ikke for varmens skyld, men for kos og mot mygg. Fuglene kvitret og fisken vaket i tjernet.  Jeg så sola kaste sine siste stråler på tretoppene og sendte en liten hilsen til mormor, da jeg tok en turdram fra hennes dåpsgave fra 1917. Jeg følte stillheten og roen la seg som en varm honcho poncho rundt kroppen mens jeg satt der og bare pustet, lyttet og så. Tenkte at det slett ikke er så ofte jeg har ro i kroppen til akkurat det.  

Da det var tid for å krype inn i teltet var det ikke i tankene mine at jeg var alene. Det føltes bare helt naturlig og overhode ikke nervøst. Jeg hadde tatt med meg en bok, som jeg klarte å lese ca 1,5 sider av før øyelokkene begynte å glippe.  

Koser meg i teltet mitt

Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, men sovnet lett igjen. Først da sola hadde stått opp og morgenduggen lå over teltduken stakk jeg hodet ut.

Jeg laget meg kaffe og kokte opp vann til frokostgrøten. Mens grøten godgjorde seg, tok jeg et morgenbad i det blikkstille tjernet.

Morgenstemning ved Stuvtjern

Så var det ned pakking av leir og 3 km tilbake til bilen – som tok meg rett på jobb.  

Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha hatt mot til å gjennomføre – og at jeg evnet og nyte det hele i tillegg! Neste gang jeg vil på tur, og det ikke passer for noen å være med meg, så vet jeg at jeg kan dra alene. Null stress! 

……………………………..

Lyst til å få mine blogginnlegg «rett i postkassen»? Legg inn e-posten din her:

Midtuke eventyr

En historie om hvordan en helt vanlig torsdag lett kan bli til ett lite eventyr.

Det startet med en invitasjon fra Hilde Lillian og meg; vi skal tilbringe en natt i naturen, vil du være med? Det fortsatte med et rungende «ja!» fra fire blide og sporty damer.

Forvirrende nok er dette et bilde av Hilde Marie og meg. Hilde Lillian måtte utsette avmarsjen og da stilte Hilde M. villig opp som stand-in.

Minimalt med organisering, noen pakketips i siste liten og ikke minst pakking av seks sekker senere er vi alle klare for tur.

Blide damer – til tross for motbakker

Turen går rett oppover. Sekkene er tunge, rumpemusklene får kjørt seg, pulsen stiger og svetten siler. Det er litt tungt, men det gjør godt. Vi er på tur.

På veien traff vi på en stor gjeng som deltok på DNT Asker turlag sin internasjonale torsdagstur. Opptil flere lot seg imponere av oss der vi vandret med store sekker og smil om munnen. Mer skal det ikke til for å drive oss fremover – selv om vi følte oss bittelittegrann jaget der i bakkene.

Motbakken er glemt når vårt idylliske bestemmelsessted åpenbarer seg.

Lett sommerregn gjør ingenting

Det småregner litt, men ikke nok til å senke humøret. Ved ankomst camp tar vi det viktigste først; en liten turdram. Denne gangen av typen rips.

Smørblide piker med styrkedrikk i glassene

Så er det alle kvinner i arbeid. Tarp skal opp, middag skal lages, vin skal avkjøles, ved til bålet sankes, og det skal slappes av. Alt skjer sømløst og før vi vet ordet av det er maten servert.

Hilde Lillian ankommer til jubel fra de andre damene. Vi er fulltallige og stemningen stiger enda et hakk.

Perlestemning med Hilde Lillian på plass!
Gode historier fortelles og latteren sitter løst

Da det er på tide å krype i soveposene velger én å gjøre det under tarpen, to krabber inn i ett telt og de siste tre spretter elegant opp i hver sin hengekøye.

Lise og Ann-Cathrin søker tilflukt i teltet

Natten forløper udramatisk og de fleste har kost seg i soveposene. Vi våkner til solskinn, fuglekvitter og sprudlende turvenninner.

Morgenstemning ved Vardetjern

Det er fredag, vi skal alle på jobb. Akkurat da vil alle bare bli der ved det vakre tjernet og nyte dagen, men vårt lille hverdagseventyr nærmer seg slutt. For denne gang.

Kortreist turlykke er fint. En kortreist tur på en ukedag gir hverdagslykke og føles som helg midt i uka. Denne typen tur anbefales på det sterkeste!

Kortreist turhilsen fra meg.

Blid på (is)bre

Når Hilde og jeg er på ferie sammen er det mye program. Heldigvis er vi begge veldig fornøyde med å ha det sånn. Denne dagen stod brevandring på Haugabreen, som er en lett tilgjengelig brearm i Jostedalsbreen Nasjonalpark, på programmet. Vi gledet oss stort!

Vi innser vår begrensning når det gjelder å vandre rundt på breer. Vi har ikke nok kunnskap, ergo booket vi oss inn på en guidet tur.

Først punkt på programmet var utdeling av nødvendig utstyr til de som ikke hadde det. Jeg var naturligvis selvberget på utstyrsfronten. De som kjenner meg blir nok ikke veldig overrasket.

Utdeling av utstyr

Når alle var vel utstyrt, bar turen mot Haugabreen. Vi beveget oss igjennom frodig terreng, i en vid og åpen dal ved navn Haugadalen. Det var lett å se hvordan breen har krympet i flere omganger ved de tverrgående moreneryggene vi vandret over.

Nydelig turvær
Her skimtes breen vi skal til oppe til venstre
Stien mot breen fulgte elven som renner ut under Haugabreen

Vårt første møte med breen. Man ser tydelig hvor mye breen nylig har trukket seg tilbake.

Det skues mot breen

Sele, hjelm og stegjern skal på når vi når brekanten. Vi knytes inn i tau, fester remmen til isøksen rundt håndleddet, setter raske briller på nesen og så er vi klare.

Jeg føler meg ganske så operativ

Det tar ikke lang tid før vi, med litt kiling i magen, krysser sprekker vi ikke ser bunnen på. I en pause begynner jeg å fortelle om to italienerne som falt ned i en bresprekk på Finnanbreen i Rauma i 1977 og som først ble funnet igjen19 år etter, i 1996. Det skulle jeg nok ikke gjort. To plasser bortenfor meg i tauet har en ung mann bleknet betraktelig og begynt å se litt klam ut. Jeg fortet meg å si at det jo skjer veeeldig sjelden og at vi tross at går i tau. Det gjorde ikke italienerne og så videre… Jeg kan nok jobbe littegrann med valg av underholdende historier.

Det klyves over sprekker i breen

Underveis har guiden små lynkurs i redning på bre. Vi håpet nok alle at han kunne ta seg av eventuelle redningsaksjoner.

Dette er en isskrue

Vi vandrer videre oppover brearmen. Sola skinner, snøen er merkelig skitten av smågrus, alger og diverse forurensing, men innimellom glitrer isen blå og over oss er himmelen likeså. Ingen klager.

Fargeklatter på en snor

Når vi når toppen av brefallet er det stopp. Over dette punktet er det stort, hvitt og flatt – og i følge guiden – litt kjedelig. Så da snur vi oss bare i tauet. Dette betyr at den siste skal bli første og guiden ender da som sistemann i følget. Javel – skal han som gikk rett bak meg hele veien nå lede oss trygt igjennom breen?! Det skulle han.

Utsikten fra toppen av brefallet utover dalen
Hilde er strålende fornøyd

Det gikk bra uten guide i front. Jeg var litt i tvil om jeg skulle blande meg inn et par ganger når det så ut til at han var på villspor, men klarte å styre meg. Det var han nok glad for – og vi kom oss tross alt trygt ned. Helt uten uhell.

Guiden er også fornøyd

Vel av breen var det av med alt utstyret. Turen tilbake gikk samme vei ned som vi kom opp.

Litt nede i lia møtte vi imidlertid på et en dame som hadde tråkket over. Her viste Hilde seg ekstremt handlekraftig. Hun fikk satt damen ned, hentet frem sin egen sportstape og satte uten nøling igang med teiping av damens ankel, mens resten av oss stod litt tafatt og så på, eller benyttet anledningen til å spise litt. Jeg stod der og kjente at jeg var stolt over, og også veldig glad for at denne dyktige jenta er på mitt «lag». Hilde er bra å ha med seg i kriser!

Damen fikk låne stav og stavret seg så nedover. Vi spratt lettbeint fra stein til stein og var såre fornøyde med at det neste som ventet oss var et bad i Jølstervann og en iskald cider.

Jeg takker for nok en nydelig tur!


Fugleøya Runde

Øya Runde, med sitt internasjonalt kjente fuglefjell, som også er det tredje største i Norge, ligger ytterst ute i havgapet med storhavet som nærmeste nabo. Her er det værhardt og forblåst. Det er knapt ett tre å se, men om vegetasjonen er lav er bestanden av fugler høy – og det er nettopp dem vi har kommet for å se.

Jeg har lest at det er påvist rundt 80 hekkende arter på øya og at det i alt er registrert over 230 ulike arter der! Det er ganske imponerende.

Dette stedet har stått på «bucket-listen» min siden jeg skrev særoppgave om Lundefuglen på ungdomsskolen. På tide jeg kom meg hit!

Vi startet fra Goksøyr og gikk i retning Rundebranden (294moh), som er den høyeste toppen på øya. Turen går slakt og jevnt oppover til toppen, på godt merkede stier og klopper. Vi gikk imidlertid ikke rett til topps, men tok mot venstre mot Sandshornet og Frøystolen for å få den beste utsikten til Lundefuglene.

Det blåste heftig da vi var på besøk på øya. Vi strevde til tider med å holde oss på beina i vinden, men fuglene viste oss hvordan det skulle gjøres. Som små luftakrobater seilte de, stupte og lekte seg i vinden.

Jeg tror jeg tok et par hundre bilder på turen rundt på øya. Dette er noe av dem.

Først en liten dose Lundefugl. Verdens absolutt nydeligste fugl, som alltid ser bittelitte grann trist ut.

Lykkelig på tur på Runde

Vi så også Havørn. Den var det ikke så lett å få tatt bilde av. Dette er det beste jeg fikk til.

Videre så vi Havsul og Lomvi og ganske sikkert et par til – som vi ikke var fuglekyndige nok til å identfisere.

Hekkende og flyvende Havsul

Ganske ofte er det flott med litt rufsete vær. Landskapet på Runde med havet rundt byr på vakre utsikter.

Fargene og landskapet endrer seg avhengig av været og retningen man ser. Alltid like vakkert!

På vei tilbake etter fuglekikkingen gikk vi en omvei for å se litt mer av øya.

Hilde og havet

Runde fyr ligger på Kvalneset på nordvestsiden av Runde. Fyret er nå fredet og automatisert, men ønsker man å overnatte der er det mulig. Hovehuset er nemlig en av selvbetjeningshyttene til Ålesund og Sunnmøre Turistforening. Vi gikk ikke helt ut til fyret, men beundret den værharde beliggenheten på avstand.

Runde fyr

Det går mot natt og utsikten mot havet endrer seg enda en gang.

Jeg kan bare si det så enkelt; har du ikke vært på Runde – ta turen!

To fornøyde jenter med håret til værs

Og skulle du ønske å abonnere på bloggen min er det bare å legge inn e-posten din under. Jeg kan garantere at du ikke vil oppleve å bli spammet.

Leknesnakken – en kort tur med formidabel utsikt

Min gode turvenninne og jeg skulle rekke en ferge på veien til fuglefjellet Runde, men først ble det tid til en liten topptur fra Urke.

Hilde peiler seg inn på riktig vei

Turen opp til «Leknesnakken» (529moh) begynner på fergeleiet i Urke. Fra parkeringsplassen følger man først en bilvei opp og rundt en sving før man tar av til venstre og inn på stien.

Vi følger stien mot Saksa

Denne stien er også én av flere mulige veier opp til den mer kjente toppen «Saksa» (1073 moh). Der hadde Hilde vært før og vi hadde dessuten stramt tidsskjema. Det fikk bli en annen gang.

Herfra går det raskt bratt oppover. De kan motbakker på Vestlandet.

Bratt opp på T-merkede stier

Oppover i lia er det fin sti som er relativt godt merket. Når man tar seg en pust i bakken er det heller ingenting å si på utsikten.

Hilde beundrer utsikten

Det var lagt ut kjetting på flere av de litt mer utfordrende stedene. Vi ble enige om at denne veien nok ikke var lite gøy å ta i regnvær da det noen steder var veldig sleipt.

Fint med kjetting til tider

Leknesdalen er frodig og vakker og har man har et flott utsyn mot Saksa.

Da stien svingte rundt det vi mente måtte være den siste oppstigningen mot toppen, og deretter så ut til å gå nedover i dalen igjen, ble vi litt i stuss. Er det ingen som har gått her før? Vi ga naturligvis ikke opp! Etter sjekk av kart og litt leting fant vi skilt og sti i riktig retning. Deretter gikk, kløyv og strente ivrig mot toppen. Topplosen slått på!

Vi holdt god fart i den siste bakken!

På toppen møter dette oss!

Andakt og takknemlighet og en highfive var på sin plass.

Turvenninner på toppen!

Turen ned igjen tok vi stien som alle som skal til Saksa går. Den er fint opparbeidet og ikke mulig å ta feil av.

Fint tilrettelagt sti på vei ned (eller opp alt ettersom)

På vei ned gikk vi forbi Bentebu, en gapahuk med en inspirerende og rørende historie og en utsikt som kan ta pusten fra en.

Utsikten fra Bentebu

Så bar det ned gjennom skogen og ut på veien tilbake til bilen.

Det strenes mot ferga!

Turen er på ganske nøyaktig 7 km, 529 høydemetere og vi brukte totalt 2t 48m (2 t 17 i fart).

Neste stopp Runde!

Fuktig nærtur til Store Sandungen

Det var august. Vi ville ut på tur i skogen for å henge i køyene våre. Vi ville litt unna folk. Været så lovende ut.

På parkeringsplassen åpnet himmelen seg. Vi så på hverandre og ble enige om at det kanskje var greit å sitte litt i bilen. Det kunne jo hende det gikk over.

I en pause i bygene gikk vi av sted med 20 kg tung sekk på ryggen. Det tok ikke lang tid før været tok oss igjen. Regnponcho på.

Regnponcho funker ganske bra

Vi gikk fra Solli i retning Store Sandungen der vi visste om flere fine plasser å campe. Det var det andre som gjorde også. Hver eneste åpning, odde og lysning rundt vannet var fulle av folk som hadde tenkt som oss. Forskjellen var at de alle hadde telt. Burde vi ha skjønt tegningen allerede da?

Når vi hadde gått langt og lenger enn langt (som vil si ca 6 kilometer) fant vi endelig en odde uten andre folk og satt lettet fra oss sekkene. Det duskregnet. Vi ventet med å rigge hengekøyer.

Mens Hilde disket opp med en nydelig middag forsøkte jeg å få i stand et bål. Det var lettere sagt enn gjort. Alt, absolutt alt, var vått.

Mens man jobber med å få fyr på bålet er det innafor med en liten tur-snaps.

En styrketår må til

Det gikk bedre etter hvert, men sannelig måtte dette bålet jobbes hardt med.

Vi spiste en nydelig middag i oppholdsvær, så utover vannet og nøt stillheten og den relative roen skogen gir.

Laks, ris og grønnsaker ala Hilde

Etter middag var det fremdeles opphold så vi fortet oss å rigge til køyene. Vi jobbet på og fikk dem til å henge helt perfekt. Så begynte det å regne igjen. Ikke bra. Hvordan var det med dette været igjen? Det skulle jo bare småregne litt frem til klokken åtte. Været var ikke enige med Yr.no. Vi måtte finne en plan B.

Plan B ble å klumpe oss sammen under den ene tarpen vi hadde tatt med oss. Plastposer rundt enden på soveposen som stakk utenfor tarpen og ellers stramme opp som best vi kunne. Det ble litt trangt og lavt under tarpen, men funket greit. Vi kan improvisere – og var veldig fornøyde med oss selv.

Vårt lille rede under tarpen til venstre, ubrukte hengekøyer til høyre

Det ble ingen rolig natt. Vi hadde regnet med at dyr gikk til ro om natta. Det gjør de ikke. Til alt overmål har også alle dyr i Vestmarka bjeller. Kuer bjellet, hester bjellet og sauer galopperte brekende og bjelleklingene forbi. Det regnet. Det blåste.

Besøk av sau

Tarpen blafret illtert. Hele natta. Man sover visstnok alltid litt mer enn man tror. Sies det.

Morgenen kom veldig tidlig, sola skinte og humøret var på topp.

Før frokost stod morgenbad på programmet. Etter litt overtalelse var vi begge enige om at det var en veldig god ide.

Etter badet disket jeg opp med omelett til frokosten.

Den smakte helt suverent, selv om stekepannen min ikke duger til noen ting. Bortsett fra muligens som skjeneplate. Den er lett, det skal den ha, men når absolutt alt setter seg fast er det adios fra meg. Det var siste gang den fikk være med på tur.

På vei hjemover orienterte vi oss frem til 7 Askeladden O-poster, plukket blåbær, nøt sola og gikk knappe 9 kilometer med 20 kilos sekk. Ikke værst til søndagstur å være.

Vi var begge enige om at det hadde vært en fin augustnatt i naturen – tross diverse utfordringer. Takk for turen!

Hardangervidda og Aurlandsdalen

Beretningen om en nydelig tur i vakre høstfarger fra Finse til Flåm via Geiterygghytta og Østerbø.

Vår tur startet med Bergensbanen fra Asker en grytidlig morgen i september. Turen med toget var en opplevelse i seg selv. Vi suste miljøvennlig avgårde gjennom vakker natur mens latteren runget i kupeen. Andre togreisende ble omplassert til andre vogner for å få fred. Vi levde godt med det.

Vibeke gleder seg over vakker natur – og er fremdeles bare på toget

Finse til Geiterygghytta

På Finse gikk vi av toget og tok en snartur innom nyoppussede Hotel Finse 1222. Litt for å se, mest for toalettfasilitetene. Hotellet har blitt betydelig oppgradert siden sist jeg var innom en gang på tidlig 2000-tallet. Men vi var ikke der for å se på hoteller. Vi skulle ut og vandre!

Den første etappen fra Finse til Geiterygghytta er drøye 16,5 km lang og går i høyfjellet. Turen estimeres 1 km kortere dersom man ikke tar svippturen opp på Sankt Pål (1695 moh). Det gjorde vi (vises som en liten utstikker på kartet under). Fra toppen av Sankt Pål har man utsikt til Hardangerjøkulen, Skarvheimen og Jotunheimen – på klare dager.

Vi var 13 flotte damer i vår beste alder som la ut på denne turen sammen. Marianne fra Turbobla Adventure, vår stødige og muntre guide, ledet oss trygt fra start til mål. Det var bare å dilte med. Herlig!

Ruta går i lett høyfjellsterreng på godt merkede stier. Høstfargene har begynt å vise seg og kler de sprudlende, fargerike damene som lekende lett tar seg frem i terrenget.

Godt tilrettelagte stier

Været var skiftende og ga oss alt fra sol til lett regn, men kaldt var det ikke. Heldigvis fikk vi sol når matpakken ble inntatt. Våte brødskiver er ikke godt.

På vei mot Geitrygghytta konkurrerer regnbuen med damene om å være mest fargerik. Jeg mener det ble uavgjort.

Dobbel regnbue

Geiterygghytta var målet for fredagens tur. Etter ankomst ble det tid til både lauging av kropper og litt forfriskninger i solveggen, før en nydelig 3-retters middag ble servert.

Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte

Det siste som ble avtalt kvelden før var at det skulle morgenbades klokken 08.00 neste dag. Vi var flere som angret den avgjørelsen da dagen opprant med tykk tåke og 3 grader i lufta. Men, utrolig nok – badet ble gjennomført!

Noen svømte mer rundt enn andre. Kudos til Ann-Cathrin for den minst hyperventilerende pustingen!
Håndkleinnpakkede småfrøkner piler tilbake til varmen i hytta

Etter frokost var det klart for tur! Denne dagen skulle vi gå til Aurlandsdalen turisthytte som ligger ved Østerbø. Vi hadde ca 22 km med vandring foran oss og alle gledet seg til å komme igang.

God stemning til tross for at det føltes som 0-grader
Geiterygghytta til Aurlandsdalen turisthytte via Steinbergdalshytta

Når morgentåken forsvant ble været helt perfekt. Ikke vind og passe varmt. Det var bare å gå og nyte.

Blid gjeng!

Første delen av dagen gikk i et forrykende tempo. Var vi i ferd med å gå oss i form, eller var det det kalde morgenbadet som hadde skylden? Eller kanskje pesingen fra ungdomsgjengene som gjerne ville forbi? Uansett – det gikk radig. En stund. Vi justerte oss ned utover dagen. Ingenting å stresse med, bare middagen å rekke (og helst en dusj). Vi hadde dagen foran oss.

Sånn ca halveis på etappen kommer man til Steinbergdalshytta. Her serveres det blant annet nystekte vafler. Vi var ikke vonde å be! Viktig å støtte lokalt næringsliv – etter medbrakt lunsj selvfølgelig. Sola skinte og livet smilte til heldige damer.

Steinbergdalshytta

Etter lunsj og vaffel vandret vi videre mens praten gikk livlig. Kilometer i beina legger ingen demper på humør og vandrerglede for denne gjengen! Når det begynte å røyne på for noen, brøt andre ut i kraftfull sang som løftet gjengen fremover. Tror ideen om et kor kan ha blitt født på turen.

Etter rasten på Steinbergdalshytta gikk turen videre i et spennende og variert landskap.

Stien buktet seg på stier høyt oppe i fjellsiden og foran oss hadde vi panoramautsikt over dalen og fjellene rundt.

Tid til en liten hvil i vakre omgivelser. Ann-Kristin og Vibeke nyter livet.
Blide turvenninner
Høst i fjellet

Det er noe med det å vandre sånn i fjellet; I høstfarger. I lystig lag. I stillhet. I gode samtaler. I sol og frisk, klar luft. Sammen, men allikevel alene. Det gjør noe med meg. Det gir ro, energi og lave skuldre. Det gir mersmak. Jeg går der og tenker at jeg er heldig som skal gå tur enda en dag. Men først noe kaldt å drikke, beina høyt og litt middag.

Fremme etter 8 timer og 15 minutter på tur

Østerbø til Vassbygdi gjennom Aurlandsdalen

Søndag gikk vi fra Aurlandsdalen turisthytte til Vassbygdi gjennom den mest dramatiske delene av Aurlandsdalen. Denne delen av turen er på ca 19 km.

Turen begynner relativt stillferdig, men går gjennom variert, villt og vakkert terreng. Her er det spennende historier bak hvert stedsnavn og hver lille plass vi går forbi. Aurlandsdalen har noe for alle om du så er historieinteressert, botaniker eller bare en glad vandrer.

Etter noen kilometer må man velge om man vil gå den høyereliggende stien via Bjørnstigen eller fortsette nede i dalen langs elva. Vi valgte det siste.

Veivalg å ta. Vi fortsatte rett frem.

Høsten har virkelig kommet og naturen formelig gnistret i gull, gult og orange.

Det er lite vann i elva når vi tar turen, men man ser tydelig hvordan vann gjennom tusenvis av år har herjet med naturen i denne dalen. Vi går langs juv, stryk og stupbratte fjellsider og jeg tenker at jeg må tilbake hit når snøsmeltingen er på sitt kraftigste. Det er nok en spektakulær opplevelse!

Nedover i dalen kommer vi til Vetlahelvete, den største jettegryten i Aurlandsdalen. En tur innom her er obligatorisk.

Vi spiser nistematen ved Vetlahelvete før vi går videre nedover dalen. Rundt hver sving venter en ny naturopplevelse når dalen viser seg fra en ny side.

Vi sniker oss under fjellhammeren sprengt ut for enklere ferdsel
På den gamle kløvstien er det også laget broer

Sinjarheim er en av de mange gamle gårdene og husmanssplassene vi går fordi nedover dalen. Vi ser gården på lang avstand der den klamrer seg til fjellsiden.

På vei mot Sinjarheim som så vidt kan skimtes skrått opp mot venstre over den lilla sekken

Det virker helt umulig å ha drevet med gårdsdrift i dette terrenget, men det gjorde de altså til så sent som i 1922.

På veien til Sinjarheim inntar Anita hulderpositur mens andre har hjerte i halsen
eller tar selfies

Tunet på Sinjarheim har hatt bosetning siden lenge før svartedauen og seterdrift helt frem til 1960-tallet. Det må ha vært et svare strev!

Vi derimot strever ikke. Damene spretter medbrakte bobler mens latteren runger mellom dalsidene. Livet er godt.

Likør-tempo

Etter en lang rast med inntak av både bobler og likør gikk tempoet noe ned. Det var bratte stier i ur som skulle forseres og få av oss ønsket å velte utfor kanten noe sted. Guide Marianne justerte til «likør-tempo» til alle igjen hadde hode og bein på plass.

Den siste gården vi kom til før Vassbygdi var fjellgården Almen som ligger godt beskyttet under en stor stein. Det sies at folkene som bodde her alltid snakket veldig høyt fordi de var vant til å måtte overdøve støyen fra elva som buldret forbi. Nå var elven nærmest for bekk å regne, så vi kunne snakke helt normalt.

Gården Almen

Siste del av turen gikk på fine stier som ble bredere og bredere jo nærmere vi kom Vassbygdi. Vandredelen av turen var nå over, men det var mer i vente.

I Vassbygdi ble vi hentet med buss og kjørt til 29/2 Aurland – en perle av et boutique hotell!

Her storkoste vi oss med fancy drinker, nydelig middag og helt fantastiske senger i sjarmerende rom. For en fabelaktig siste natt på reisen vår!

Stegastein, Aurland og Flåmsbanen

Etter en god natt og flott frokost ble vi kjørt til Stegastein. Her er det panoramautsikt over fjellene og den flotte Aurlandsfjorden. Turen gikk så videre innom Aurland før vi endte opp i Flåm. Flåmsbanen tok oss på den nest siste etappen frem til Myrdal stasjon før vi hoppet på Bergensbanen hjem igjen.

En helt herlig fantastisk tur er over, men jeg er sikker på at det blir flere – så det er bare å glede seg!

Hele gjengen på utsiktspunktet ved Stegastein. Foto: Turbobla Adventure

Tusen takk for en flott tur til denne herlige gjengen med damer!

Sommernatt ved fjorden

Junikvelden er varm og lang. Bølgene slår dovent mot svabergene på Elnestangen. I kveldsola sitter smørblide damer og bak oss gynger hengekøyene lett mellom trærne. Vi er klare for juni natt-i-naturen.

Sommerkveld, damer på tur, hengekøyer, strand
Hilde, Ingeborg og Hilde. Også Alice da.

Det er ikke noe stress å spore – nå når vi sitter her i sola. Det vi har pakket med oss holder i massevis. Vi har mat og vi har godt med drikke. Vi har frukt og vi har bakverk. Vi har strandfest.

Hilde er gjennomført pyntet i solens farger

Noen tar kveldsbad. Andre ser på.

Det fiskes rundt oss på alle kanter. Torsken kastes ut igjen. Makrellen går i poser. Fiskerne er tålmodige og står der lenge. Veldig lenge. Noen helt til sola går helt ned. Sistemann ønsker oss en god natt i det han går forbi.

Sola faller sakte mot åsen den så vidt skal gjemme seg bak, før den igjen stiger i grytidlige morgentimer.

Solnedgang over Vestmarka

Når klokka nærmer seg midnatt kravles det opp i hengekøyer – utstyrt med myggnetting i anledning sommernatten.

Hilde valgte å entre hengekøyen i mageliggende. Det gir poeng å velge en såpass krevende variant. Hun kom seg heldigvis rundt til slutt – selv om det tok litt tid. De mer drevne hengekøyerne er kjapt innstallert med riktig side opp. Noen også iført nattkjole! Jeg visste ikke engang at det var «lov» på hengekøyetur. Lærer stadig noe nytt.

Idyll mellom trærne

Det er lunt, koselig og behagelig å ligge der under myggnettingen og se utover fjorden og opp i trærne.

Klokken er 04.00 og sola har stått opp. Noen må ut av køya for et nødvendig ærend. Andre blir liggende – og angret visst litt på det. Blir fort litt kaldt når man ligger der og holder seg.

Soloppgang kl 04.00

Etter en kjapp tur ut av køya sovner jeg omsider igjen til lyden fra russebusser og morgenfriske måker.

Klokken er 06.00 og jeg våkner av små plask i fjeset. Det regner! DET var ikke helt planlagt. Hengekøyen snurpes igjen. Nå har jeg et form for telt og fortsetter dormingen til lett tromming på hengekøyeduken. Har ikke lyst til å stå opp enda, men ligger der og lurer på hvor eksponert for regnet skoene mine står.

Uheldigvis må dagen begynne. Det er mandag og vi skal på jobb alle sammen.

Et kjapt morgenbad gjennomføres. Mitt så kort at jeg ikke rakk å bli våt i fjeset. Friskt! De to andre badenymfene plasket litt mer rundt og syntes temperaturen var nydelig.

Alice ser skeptisk på badeenglene

Til frokost er det havregrøt med nøtter og bær og nytraktet kaffe fra Ingeborgs nyervervede tur-presskanne . Både grøt og kaffe smakte fortreffelig.

Under frokosten går praten om hvordan natten egentlig har vært. Vi er alle veldig enige i at det er mye bråk ved sjøen; småbåter, bølger, store båter, ender, ferger, politibåter(!), måker, med mer lager (uvante) lyder natten lang. Det ble kanskje litt mye? Kvelden på stranden fikk «tommel opp», men vi konkluderte med at «skogens ro» manglet og at det nok også føltes litt folksomt. Den neste turen blir lagt til et litt mer øde sted. Helst langt inn i skogen.

«Parkeringsplasstur» gidder man knapt pakke til. Alt kan bæres løst når det er 200 meter til bilen.

Hilde vinket farvel mens hun – som vanlig – strente positivt av gårde til et møte i Drammen som skulle begynne om optimistisk kort tid. Da denne turen var ekstremt kortreist ble ikke engang grøtbollen pakket i bagen.

Takk for turen – snart skal vi på tur igjen!

Surf’s up!

Blåtur 2021 nærmer seg slutten, men vi går ikke rolig inn for landing. Den siste dagen serverer vi den mest krevende aktiviteten. Vi skal på surfekurs på Unstad!

Turbobla adventure har igjen funnet et vakkert sted som leverer en utfordrende aktivitet. Unstad Arctic Surf leverer totalpakke med gode surfeinstruktører, bra utstyr, badstu, boblebad og en helt nydelig lunsj. For en dag!

Noe av det vanskeligst med hele opplevelsen var å komme seg inn i våtdrakten. Heldigvis ser vi alle helt superlekre ut i disse draktene.

Blåturlederne er så langt veldig fornøyde med seg selv og dagens aktivitet.

Vel fremme på stranden gir Mimi oss en innføring i hvordan vi skal håndtere brettet. Det ser ganske enkelt ut så lenge vi er på land.

Det er i hverfall viktig å posere litt før. Etterpå er det ikke sikkert vi orker.

Som sagt – flaks vi kler våtdrakt kjempegodt.

Når tørrtreningen er over skal vi ut i vannet. Det ser liksom så lett ut på film. Der bare kaster de seg på brettet og padler ut i bølgene. Vi derimot kaver og sliter oss fremover mens bølgene slår over hodet på oss, drar beina vekk under oss og mer eller mindre gjør som de vil. Jeg har ikke særlig kontroll.

Det blir mye knall og fall, sluking av vann og basking i bølgene.

Heldigvis har vi Mimi og Anker som hjelper oss. Tydelige beskjeder blir gitt: Legg deg opp på brettet. Er du klar? Padle!!! Opp!!

Når det er sagt – vi kommer oss alle opp på brettene og står i noen sekunder! Kule damer!

Etter en stund er vi alle helt utslitt. Jeg har kramper i begge leggene, armene virker ikke lenger og jeg trenger desperat et toalett etter alt saltvannet som er slukt, men himmel så morsomt! Dette gjør jeg veldig gjerne igjen.

Vi får servert varm saft og tilbud om å gå ut i bølgene igjen etter en liten hvil. Men det holder for denne gang. Best å gi seg mens leken er god.

Vi labber tilbake til basecamp og blir servert champis og frukt i badstuen før vi inntar en nydelig lunsj med gulrotsuppe og hvalgryte. Sannelig er vi priviligerte.

Stinne av opplevelser og inntrykk, rufsete på håret og ganske slitne etter fire dager med «full body workout» takker «De 6 søstre» for Blåtur 2021! Om jeg skal si det selv; det har vært helt magisk!

En stor takk sendes Turbobla Adventure for supert opplegg!

Relaterte innlegg:

Ridetur i storslått lofotnatur

På vakre Gimsøya i Lofoten ligger Hov Gård. Her kan man ri på flotte islandshester. Det skal venninnegjengen få prøve seg på i dagens aktivitet. De vet det bare ikke enda.

Dagen gryr og jentene får beskjed om å kle seg i ledig turtøy. I bilen på vei til Gimsøya går diskusjonen livlig, men det er først når vi står på tunet til Hov Gård de får vite det; vi skal ri på islandshester!

Noen gleder seg vilt, noen gruer seg vilt og noen er litt midt i mellom. Kanskje greit vi ikke informerte om programmet for flere uker siden.

De som gleder seg vilt:

Som guider har vi med oss sjefen selv – Frode – i tillegg til Lucy som er stallmester på gården. Vi er med andre ord i de beste hender. Eventyret kan begynne!

Rideturen startet på stallen på Hov, før vi red innom den kjente golfbanen Lofoten Links og mot midten av øya hvor vi finner Gimsøymyrene naturreservat og Storraet.

Turen gikk i vakre omgivelser mens Frode pekte og fortalte om naturen vi red igjennom og historien på stedet.

Storraet ligger ved den gamle sjølinja midt på øya som dateterer seg ca 2000 år tilbake i tid hvor det også fantes bosettinger i jernalderen. Vi stoppet ved et gammelt tunanlegg med rester etter 6 hus, dateringene herfra spenner over perioden 195 f. Kr. til 680 e Kr. Artig å tenke på at vikinger har ridd før oss over disse myrene.

Vi red videre med havørna jaktene over oss og ivrige hester under oss. For en hestejente er dette drømmen!

Blide damer!

Etter en stund ble det klart at deler av gruppa (de som gledet seg vilt til turen) gjerne ville ha litt mer fart. Vi ville blant annet sjekke om vi kunne få hestene til å tølte. Som sagt så gjort. Lucy forbarmet seg over de fartsglade damene og leverte varene. Men først var det lunsj til to- og firbeinte.

Hester og folk i skjønn forening.

Etter lunsjen delte gruppen seg i to. De som ville ta det pent og rolig red med Frode tilbake til Hov gård og de som ville ha litt fart og spenning ble med Lucy til den flotte Vinjestranda.

God stemning i «team fart og spenning»!

Det ble mange turer frem og tilbake på stranden. Utrolig morsomt!

Etter fartsleken på stranden ble det fart i terrenget tilbake samme vei vi kom.

Og jammen så vi ikke en rev også! (sånn ca 1/3 inn fra venstre i bildet under)

Å ri var en opplevelse som pushet grensene til noen i gruppa betydelig mer enn andre, men de bestod prøven med glans! Igjen var det null syting, ingen som trakk seg og til slutt – bare store smil. Det kaller jeg en seier.

Blide damer takker for seg!

Relaterte innlegg:

Turer, reiser og opplevelser i inn- og utland